Helgenkongen

Men virkningene nådde lenger: Etter helgenkåringen av kong Olav i august 1031 spredte olavskulten seg med eksplosiv kraft i hele Norden, på de britiske øyer og i hansabyene langs Østersjøen, og fikk utløpere i Nederlandene, Normandie, endog i Spania, Russland og Bysants. Verdens eldste bevarte olavsbilde er malt på en søyle i Fødselskirken i Betlehem.

På Olavsantemensale fra 1300–tallet som finnes på museet i Erkebispegården ser man denne skildringen: Motivene viser øverst til venstre Olavs drøm før slaget på Stiklestad. Nederst til venstre betaler Olav en prest for sjelemesser for motstanderne hans som skal dø i slaget. Nederst til høyre ser vi Olavs fall i slaget på Stiklestad 29. juli 1030. Øverst til høyre erklæres Olav som helgen og skrinlegges 3. august 1031.

Olav Haraldsson (f. 995) var av Harald Hårfagres ætt. Han vokste opp på Ringerike, og som tenåring dro han på vikingferd og tjente som offiser for fyrster i England og Normandie. Dåpen fikk han i Rouen, der han må ha møtt den benediktinske fromhetsbevegelsen. Kort tid etter, i år 1015 forlot han England for å kreve kongsmyndighet i Norge. Ombord hadde han blant annet flere engelske biskoper, et tegn på at han allerede så kristningen av Norge som en livsoppgave.

Olav var åpenbart en meget intelligent og målbevisst mann, kunstnerisk begavet (han skrev dikt), og med store evner som politisk og militær strateg.

I de første årene var det som om alt lyktes for ham. Han ble vår første rikskonge som fikk effektiv styring over hele landet, og bygget etter hvert opp et administrativt nettverk og en lovgiving som kunne holde landet samlet. Han foretok en rekke misjonsferder i de delene av Norge som ennå ikke var blitt kristnet, særlig i innlandet og i nord. Han gav kristendommen varig fotfeste ved å bygge ut kirker og innsette prester etter et riksdekkende mønster, og fikk innført et både kirkelig og statlig lovverk (kristenretten) som ble skjellsettende for utviklingen av rettsfølelsen: Ættesamfunnets idealer måtte langsomt vike for troen på individets egenverdi, barmhjertighetens forrang og plikten til å verne de svake.

Det han lyktes minst med, var å bygge opp lojalitetsnett og vennskapsbånd til stormennene, som følte seg truet av en voksende sentral kongemakt. Dette var daneveldets storhetstid, og i England regjerte den mektige danskekongen Knud, som ønsket å gjenerobre Norge. Han kjøpte seg lojalitet hos de norske lederne. Blant bøndene i innlandet, i Trøndelag og nordpå vokste også misnøyen med Olavs «hardstyre», neppe fordi han styrte hardere enn andre, men fordi han insisterte på å styre. Folk trodde tøylene ville bli slappe som før under en konge som satt så betryggende langt borte som Knud.

Makten smuldret under kong Olav, og han måtte flykte. Sitt siste leveår tilbrakte han hos svogeren storfyrst Jaroslav i Kiev, en by som allerede var blitt et åndelig sentrum i det østlige Europa, med sterk oppblomstring i teologi og filosofi, klostervesen og kunst.

I 1030 dro han hjemover for å prøve å gjenerobre makten. Det avgjørende slaget kom til å stå på Stiklestad 29. juli. Men motstanderne var overmektige i antall og slagkraft, og kongen falt. Liket ble smuglet bort og gravd ned i en sandmeling der Nidarosdomen nå ligger.

Snart begynte underlige ting å skje. En solformørkelse ble umiddelbart koblet til slaget, som et bud om himmelens vrede og et tegn på at Stiklestad lå i avglansen fra Golgata, der det også ble «mørke midt på dagen». Det gikk gjetord om plutselige helbredelser, blant annet fikk en av kongens banemenn, Tore Hund, leget et sår i hånden da et stenk av kongens blod kom på det, og han brøt opp og dro på botsferd til Jerusalem.

Vel et år etter kongens fall ble liket gravd opp, og biskopen erklærte ham med folkets tilslutning som en hellig mann. Helgenkåringer var den gang lokalkirkens sak, men Olavs helgenverdighet ble fullt anerkjent av paven i Rom.

Olav ble helligkåret som martyr. Det var hans død under korsmerket som ble fremholdt som det sikre tegn på at Gud hadde brukt ham som redskap. Kåringen var altså ikke en vandelsattest for et uvanlig dydig livsløp. Men dessuten ble han æret som Norges apostel, fordi det var han som fullførte den lange kristningsprosessen.

Kombinasjonen av martyr og apostel var enestående, og er kanskje den viktigste forklaringen på at olavs-kulten ble så sterk og nådde så vidt.

Slaget på Stiklestad må ha fremstått som den definitive sluttstrek for en mislykket kongsgjerning. Men nå ble alt snudd: De to målene kong Olav hadde kjempet for, å samle og kristne Norge, fikk sin definitive seier i kraft av hans martyrdød. Man kan trygt si at ingen manns død har fått så store ettervirkninger i norgeshistorien..

Hellig Olav ble en umåtelig folkekjær helgen, for han appellerte til nær sagt alle grupper: Han ble bøndenes helt og sjømennenes, de farende kjøpmennenes vernehelgen og de bofastes, kongehusets støtte og småkårsfolks vern. Han var en helt etter tidens hjerte, en troens ridder som passet inn i ridderdiktningens billedverden.

I legendene om helgenkongen var det så mye spennende og fargerikt stoff som det kunne diktes videre på. Det er bevart en stor mengde skulpturer og malerier av Hellig Olav fra nordisk middelalder, mange av dem hører til de ypperste kunstverker fra denne epoken. Og det folkelige tradisjonsstoffet i sagn og viser er meget rikt. Det er typisk for hans popularitet at navnet Olav ble et av de mest utbredte mannsnavn over hele Norden, og at det også lever videre i en rekke blomsternavn.

Gjennom århundrer stod St. Olav som Norges rikssymbol, landets "evige konge" (rex perpetuus), og "St. Olavs lov" hadde status som selve grunnlaget for rett og rettferdighet. Kongene henviste flittig til ham i sine forordninger og brev, langt ned i unionstiden med Danmark.

Men tegnene står der fremdeles: Den øksen som løven i vårt riksvåpen holder frem for seg, er Hellig Olavs martyrøks. Og i nasjonalsangen har Bjørnson skrevet inn hans kongsgjerning, som har preget Norge siden da: "Olav på det landet malte korset med sitt blod".

På ni steder i Nidarosdomen er det under Olavsvaka utlagt tekster til ettertanke, meditasjon og bønn.

Forskning.no Ny viten om Olav den hellige

Mere om Olav den Hellige (995–1030)

Arne Bakken: Olavstradisjonens røtter og pilegrimenes veier

Øivind Østang: Olavskoden. Øksen i riks– og kirkemerket er Olav den helliges ydmyke martyrmerke.

Vi nærmer oss Olsok, og feiringen av Olav den Helliges martyrdød på Stiklestad i 1030. Kronikk av cand philol. Mai–Elisabeth Berg.

Artikkelen finnes i heftet: Pilegrimsleden inn mot Trondheim